Abraham Berge

Abraham Theodor Berge (1851-1936) lærer, politiker og embetsmann.

Foreldre: Arbeider Johan Tobias Johnsen Bergemoen (1813–83) og Helene Andreasdatter Kvalsvig. Gift 1875 med Anne Elisabeth Kylleberg (1847–1917), datter av gårdbruker og los Tønnes Elias Pedersen Kylleberg og Elise Severine Olsdatter.

Abraham Berge var en av de sentrale Venstre-politikerne i årene rundt 1900. Han var statsråd flere ganger og etter splittelsen av Venstre 1908 var han blant initiativtakerne til dannelsen av Frisinnede Venstre. Han var statsminister 1923–24, men huskes i dag særlig for sin rolle i forbindelse med den såkalte Handelsbank-saken, som førte til den foreløpig siste riksrettssak i Norge 1926–27.

Som barn mottok Abraham Berge sine sterkeste impulser fra moren og bestefaren. Han lærte å lese allerede som 4-åring, og til den tidlige barnelærdommen hørte Snorres kongesager og Peder Syvs kjempeviser. I hjemmet var det flere bøker enn hva vanlig var i ordinære hjem. Tidlig kunne man i Lyngdal se den gløgge poden på jakt etter lesestoff. Når han lyktes, ble han gjerne sittende til kveldsmørket drev ham hjem.

1867 tiltrådte den 16-årige Berge, etter 15 måneder på kirkesanger Reinert Rødlands lærerlærlingeskole, som lærer ved Nordberg skolekrets i Vanse sogn. Denne stillingen hadde han frem til 1903; samtidig drev han gården Nordberg og i årene 1886–1900 flere partsrederier. Med i politikken kom han da han 1877 ble valgt inn i Vanse herredsstyre, hvor han satt til 1889 og igjen 1901–04. I en periode var han ordfører og formann i skolestyret, og 1886 ble han forlikskommissær. Han fungerte som valgmann flere ganger, og hadde en rekke verv i amtskommunen. 1904–08 var han lensmann i Vanse, og 1908 ble han utnevnt til amtmann i Jarlsberg og Larviks amt.

Abraham Berge ble første gang valgt inn på Stortinget 1892, som representant for Venstre fra Lister og Mandals amt. På Stortinget ble han sittende til 1912, med unntak av perioden 1895–97. Med en relativt klar og kort, men bestemt opptreden i diskusjoner, og et ikke så rent lite agitatorisk talent, gjorde Berge seg raskt bemerket. Han fikk en sentral posisjon i så vel Venstres stortingsgruppe som i partiet, og 1899–1901 var han Venstres generalsekretær.

Våren 1905 ble Berge valgt til odelstingspresident. I kraft av sin posisjon i Venstres stortingsgruppe og som odelstingspresident, kom han til å stå sentralt i de overlegningene som ledet opp til Stortingets vedtak om å oppløse unionen med Sverige 7. juni 1905. Etter kongevalget samme høst ble han valgt til å delta i deputasjonen som representerte Stortinget ved kroningen i Trondheim 1906.

I november 1906 gikk Berge inn i regjeringen Michelsen som finansminister. Da Michelsen året etter valgte å gå av som statsminister, ble Berge med i Løvlands oppfølgingsregjering som kirkeminister, og gikk av sammen med resten av regjeringen i mars 1908.

Venstre var på denne tiden en bred og lite homogen allianse. Det som lenge holdt partiet sammen, var forfatningskampene. Striden om partiets kurs etter unionsoppløsningen, hvor det sentrale spørsmålet var hvilke holdninger som skulle få dominere synet på de sosialpolitiske spørsmål, kom dermed til å skape store indre spenninger. Etter stortingsvalget 1906 kom det til åpen strid om hegemoniet i partiet, og våren 1908 kom splittelsen. Gunnar Knudsen og hans fløy fikk flertall for å oppløse den gamle venstreforeningen på Stortinget med sikte på å danne en ny. De som ikke støttet den nye linjen, deriblant Berge, ble utelukket fra stortingsgruppen.

1909 var Berge blant initiativtakerne til dannelsen av Det Frisinnede Venstre. Dette partiet knyttet an til en bredere liberalistisk strøm i norsk politikk. Miljøet i og rundt partiet var karakterisert av stor vekt på åndsfrihet, individualisme og motstand mot absolutte holdninger slik de kom til uttrykk i flere av tidens sentrale saker, så som avholdssak og målsak. I den økonomiske politikken bygde man på den klassiske økonomiens læresetninger, selv om man blant partiets kjernetropper også finner en mann som sosialøkonomen Oscar Jæger, som senere lanserte ansatser til en klar planøkonomisk tenkning.

Høyre og Frisinnede Venstre fikk et knepent flertall ved stortingsvalget 1909. Frisinnede Venstres leder Wollert Konow dannet regjering i februar 1910, og Berge ble med som finansminister. Denne regjeringen ble tvunget til å gå av 1912, etter betydelige indre rivninger i koalisjonen, ikke minst knyttet til statsministerens egen person. Dramatikken rundt regjeringens avgang resulterte i en splittelse av Frisinnede Venstres stortingsgruppe. Berge, Konow og flere andre forlot gruppen og unndrog den nye regjeringen (ledet av Høyres Jens Bratlie) sin støtte. Bratlies regjering ble dermed i deres øyne å betrakte som en mindretallsregjering, noe som stred mot god parlamentarisme.

Berge ble etter regjeringen Konows fall igjen valgt til odelstingspresident. Etter Frisinnede Venstres valgnederlag 1912 forlot han Stortinget for å tiltre stillingen som amtmann. I årene som fulgte deltok han aktivt i den offentlige debatten. I takt med at de økonomiske problemene i kjølvannet av avslutningen av den første verdenskrig tiltok, engasjerte han seg stadig sterkere. Den posisjon han opparbeidet bl.a. som deltaker i det offentlige ordskiftet, bidrog til at han ble bedt om å gå inn i Otto B. Halvorsens koalisjonsregjering i mars 1923, nok en gang som finansminister. Etter at Halvorsen døde i mai samme år, oppstod det strid om hvem som skulle overta som regjeringssjef. Høyres formann Ivar Lykke, som vel stod nærmest, avslo bestemt av rent private grunner. Resultatet ble at Berge ble utnevnt til statsminister 30. mai; han var da 72 år gammel.

Under bankkrisen i 1923 mente Berge som landets finansminister at det var en statsoppgave å søke å hindre et allment bankkrakk. Han fikk derfor utvirket at Stortinget garanterte de statsadministrerte bankenes forpliktelser. For å hindre konkurs i en av de store bankene, Den norske Handelsbank, fikk han regjeringen med på å gjøre et hemmelig innskudd på 25 millioner kroner. Våren 1924 var samme bank på ny opp i store vansker. Berge fikk da Stortinget til å yte ytterligere støtte uten at det ble gjort tilstrekkelig klart at regjeringen allerede hadde støttet banken med betydelige summer. Dette forholdet førte til at Berge og seks av regjeringens medlemmer ble stilt for riksrett i september 1926. Riksrettens dom av 26. mars 1927 lød på frifinnelse. Regjeringen Berge hadde da for lengst falt (25. juli 1924) på sitt forslag om å styrke statsfinansene gjennom en avvikling av brennevinsforbudet ved et stortingsvedtak, uten forutgående folkeavstemning.

Berge var sterkt opptatt av Listas lokalhistorie, og utgav selv flere bøker om emnet. Han skrev også en lang rekke avisartikler.

Abraham Berge ble hedret med storkors av St. Olavs Orden da han gikk av som statsråd 1912.

Verker

• Maalspursmaalet. Tvo talar (av hhv. Berge og J. Løvland), 1906
• Listerlandets kystværn og kaperfart 1807–1814, Tønsberg 1914
• Lista. En bygdebok, Tønsberg 1926

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Abraham Berge
• J. Løvland: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
• O. Gjerløw: Norges politiske historie, bd. 2 og 3, 1935
• Statsråd Edvard Hagerup Bulls dagbøker fra 1905, 1955
• L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre fra 1880 til 1905, 1984
• R. D. Hogstad: Regjeringa Abraham Berge si haldning under arbeidskonfliktane 1923/24, h.oppg. UiB, Bergen 1986
• S. Carstens: Det frisinnede Venstre 1909–1927, Trondheim 1987

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

• Byste av Ottar Espeland, 1951; Vanse
• Byste av Carl E. Paulsen, 1951; Tønsberg