Gyda Eiriksdatter

https://snl.no/Gyda%2Fkongedatter

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00636732&tree=LEO

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir)

(In English: Gyda daughter of Eirik)

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Gyda%20Eiriksd...

(P.A. Munch trur at Gyda berre var ein segnfigur)

http://en.wikipedia.org/wiki/Gyda_Eiriksdottir

http://no.wikipedia.org/wiki/Gyda_Eiriksdatter

https://es.wikipedia.org/wiki/Gyda_Eiriksdottir

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer og levde omkring 870.

Hun var datter av Kong Eirik fra Hordaland.

Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils.

Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre». Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg.

Gyda hadde sammen med Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860. Død omkring 932, datteren:

1. Ålov Haraldsdatter Årbot.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:

«3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».

«4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»

«20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.» 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 3-4, 20. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 537. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Kap. 3. Om Gyda Eriksdotter.

Konung Harald sände sina män efter en mö som hette Gyda, dotter till konung Erik av Horda-land; hon uppfostrades hos en mäktig bonde i Valdres. Henne ville Harald taga till frilla, ty hon var en mycket fager och stolt mö. Då sändebuden kommo dit, framförde de sitt ärende för flickan. Hon svarade, att hon icke ville förspilla sin jungfrudom genom att taga till make en konung, som icke hade. större rike att råda över än några fylken; »och det synes mig underligt», .sade hon, »att det icke finnes någon konung som vill underlägga sig hela Norge och vara ensam härskare över detta land, såsom konung Gorm är i Danmark1 och Erik i Uppsala»2. Sändebuden tyckte, att hon svarade väl övermodigt, och sporde henne, vad detta svar skulle betyda. De sade, att konung Harald var så mäktig, att det vore ett fullgodt gifte för henne; men om hon svarade på deras ärende annorlunda än de ville, så sågo de för den gången ingen utväg att föra henne bort med sig, om hon icke själv samtyckte därtill. De gjorde sig så redo att fara bort. Då de voro resfärdiga, ledsagade man dem ut. Då talade Gyda med sändebuden och bad dem hälsa konung Harald, att hon skulle gå in på att bliva hans hustru endast på det villkor, att han först för hennes skull underlade sig hela Norge och rådde över detta rike lika fritt som konung Erik rådde över Svearike och konung Gorm över Danmark; »ty då», sade hon, »synes han mig ha rätt att kallas folkkonung» 3.

1 Gorm den gamle, se Halvdan svartes h. kap. 5 not 6.

2 Den här åsyftade Erik är Erik Emundsson med tillnamnet Väderhatt, som skall ha regerat i Sverige c. 850—88o. Han omtalas vidare nedan i kap. 13 f. samt kap. 28.

3 Dvs. konung över en hel nation, överkonung, motsatt fylkes-konung eller småkonung.

Sändebuden foro nu tillbaka till konung Harald och framförde till honom flickans ord. De sade, att hon var mycket djärv och oklok, och menade, att det vore rätt, om konungen bragte vanära över henne genom att sända många män och hämta henne med våld. Men konung Harald svarade, att denna mö hade icke talat illa eller handlat så, att det förtjänade hämnd, och bad henne hava mycken tack för sina ord. »Hon har påmint mig om ting», sade han, »som det synes mig underligt, att jag icke förut har tänkt på». Och än vidare sade han: »Det löftet gör jag - och därpå tager jag Gud, som har skapat mig och som råder för allt, till vittne -, att jag icke skall klippa eller kamma mitt hår, förrän jag har lagt under mig hela Norge med skatter och utskylder och styrelse, eller också skall jag dö». För dessa ord tackade härtig Guthorm honom hjärtligt och sade, att det anstod en konung att hålla sitt löfte.

Gyda (?)

F, #8762

Last Edited=20 Feb 2000

    Gyda (?) is the daughter of Eirik (?), King of Hoerdeland.

Children of Gyda (?) and Harald I, King of Norway

-1. Alof Aarbod (?)+

-2. Roerek (?)

-3. Siggtrygg (?)

-4. Frode (?)

-5. Thorgils (?)

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p877.htm#i8762

Gyda, Datter av Kong Erik av Hordaland. Hun blev fostret hos en mäktig bonde i Valdres.

  Harald sente Så bud på henne. "Harald ville ha henne till Frille", för hun var så vacker, men stolt.

  Gyda levde opp till Ryktet Sitt, og sendemennene fick besked Om att hun ikke ville Kaste bort möydom på en man som ikke hade Större rike Än vad Harald hade.

  Etter dette besked svor Harald på Att han ikke skulle kamme eller klippe håret Sitt efter Han oppnått Ett Större rike. Han la Så alle Norges "småkonger" under sig.

  Fick Så I ett senere gifte Gyda till hustru.

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer.

Hun var datter av Kong Eirik fra Hordaland. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils.

Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre». Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

«3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».

«4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»

«20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.»

Tekst: Tore Nygaard

Kilder:

Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 3-4, 20. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 537. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Levde omkring 870. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».

«4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»

«20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.» 1

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer og levde omkring 870.

Hun var datter av Kong Eirik fra Hordaland.

Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils.

Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre». Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:

«3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».

«4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»

«20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.» 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 3-4, 20. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 537. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gyda_Eiriksdatter

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Gyda Eiriksdotter