Harald I "Fairhair", King of Norway

It has been commonly accepted that the province of Vestfold was the starting point of Harald Finehair's unification of Norway. This assumption is ultimately based on the authority of Snorri Sturluson's Heimskringla, which depicts both Harald and his forefathers in five generations as kings of Vestfold. However, there are indications of this being a view that only emerged after some time, and that the saga-writers of an early phase, such as Saemund and Ari, thought otherwise. They seem to have believed that Harald's forefathers were kings of Upplond, not Vestfold, on his paternale side, - and also, unlike Fagrskinna and Snorri, that his maternal grandfather was king Harald Goldbeard of Sogn. From there Harald Harfagri set out on his conquering expeditions, primarily as a king of Western Norway. Could this development of historical views possibly have a connection with the contemporary political situation in Norway during the late twelfth century? Although no definite conclusions may be drawn, there is at least room for a hypothesis combining the views of the sagas of the second phase with the fact that the Danish kings from around 1160 onwards laid claims to the Norwegian throne, or at least to the Norwegian region of Viken. This claim had a seemingly strong historical basis, especially concerning Viken, and it is a fair assumption that the counterposition of the Norwegian king(s) was considerably strengthened with the establishment, as a 'fact', of Vestfold as the original home of the Norwegian dynasty, and so to speak the core of the Norwegian kingdom. (Claus Krag, Collegium Medievale 1990/2, page 193.)

This text is still under construction.

Wikipedia

Wikipedia ... http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Fairhair ... Harald Halfdansson (Old Norse: Haraldr Hálfdanarson; c. 850 – c. 932), better known as Harald Hårfagre English: Harald Fairhair), was remembered by medieval historians as the first King of Norway. According to traditions current in Norway and Iceland in the twelfth and thirteenth centuries, he reigned from c. 872 to 930. Most of his life remains uncertain, since the extant accounts of his life in the sagas were set down in writing around three centuries after his lifetime. A few remnants of skaldic praise poems attributed to contemporary court poets exist which seem to refer to Haraldr's victories against opponents in Norway. The information supplies in these poems is inconsistent with the tales in the sagas in which they are transmitted, and the sagas themselves often disagree on the details of his background and biography. Two of his sons, Eric Bloodaxe and Haakon the Good, followed Harald to become kings over extensive territories in Norway after his death. ... Background: The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems Haraldskvæði and Glymdrápa, which have been attributed to Þorbjörn Hornklofi or alternatively (in the case of the first poem) to Þjóðólfr of Hvinir. The first poem has only been preserved in fragments in 13th century Kings' sagas. It describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a battle at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald won. The facts offered by the poems may be scarce but they are a good source of information. ... His life is described in several of the Kings' sagas. Their accounts of Harald and his life may differ on some points, and some of the content may be uncertain but it is clear that he unified Norway into one kingdom. Some modern skeptics have generally assumed that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway though there is no real evidence to support their claim. ... Saga descriptions: In Heimskringla it is written that Harald succeeded, on the death of his father Halfdan the Black Gudrödarson, to the sovereignty of several small, and somewhat scattered kingdoms in Vestfold, which had come into his father's hands through conquest and inheritance. His protector-regent was his mother's brother Guthorm. ... The unification of Norway is something of a love story. It begins with a marriage proposal that resulted in rejection and scorn from Gyda, the daughter of Eirik, king of Hordaland. She said she refused to marry Harald "before he was king over all of Norway". Harald was therefore induced to take a vow not to cut nor comb his hair until he was sole king of Norway, and when he was justified in trimming it ten years later, he exchanged the epithet "Shockhead" or "Tanglehair" for the one by which he is usually known. ... In 866, Harald made the first of a series of conquests over the many petty kingdoms which would compose all of Norway, including Värmland in Sweden, which had sworn allegiance to the Swedish king Erik Eymundsson. In 872, after a great victory at Hafrsfjord near Stavanger, Harald found himself king over the whole country. His realm was, however, threatened by dangers from without, as large numbers of his opponents had taken refuge, not only in Iceland, then recently discovered; but also in the Orkney Islands, Shetland Islands, Hebrides Islands, Faroe Islands and the northern European mainland. However, his opponents' leaving was not entirely voluntary. Many Norwegian chieftains who were wealthy and respected posed a threat to Harald; therefore, they were subjected to much harassment from Harald, prompting them to vacate the land. At last, Harald was forced to make an expedition to the West, to clear the islands and the Scottish mainland of some Vikings who tried to hide there. ... The earliest narrative source which mentions Harald, Íslendingabók notes that Iceland was settled during his lifetime. Harald thus caused the Norse settlement of Iceland and beyond. Iceland was settled by "malcontents" from Norway, who resented Harald's claim of rights of taxation over lands, which the possessors appear to have previously held in absolute ownership. ... There are several accounts of large feasting mead halls constructed for important feasts when Scandinavian royalty was invited. According to a legend recorded by Snorri Sturluson, in the Heimskringla, the late 9th-century Värmlandish chieftain Áki invited both the Norwegian king Harald Fairhair and the Swedish king Erik Eymundsson, but had the Norwegian king stay in the newly constructed and sumptuous one, because he was the youngest one of the kings and the one who had the greatest prospects. The older Swedish king, on the other hand, had to stay in the old feasting hall. The Swedish king was so humiliated that he killed Áki. ... Later life: The latter part of Harald's reign was disturbed by the strife of his many sons. The number of sons he left varies in the different saga accounts, from 11 to 20. Twelve of his sons are named as kings, two of them over the whole country. He gave them all the royal title and assigned lands to them, which they were to govern as his representatives; but this arrangement did not put an end to the discord, which continued into the next reign. When he grew old, Harald handed over the supreme power to his favourite son Eirik Bloodaxe, whom he intended to be his successor. Eirik I ruled side-by-side with his father when Harald was 80 years old. Harald died three years later due to age in approximately 933. ... Harald Harfager was commonly stated to have been buried under a mound at Haugar by the Strait of Karmsund near the church in Haugesund, an area that later would be named the town and municipal Haugesund. The area near Karmsund was the traditional burial site for several early Norwegian rulers. The national monument of Haraldshaugen was raised in 1872, to commemorate the Battle of Hafrsfjord in 872.

Harald "Luva/Fairhair" Hårfagre, King of Norway (Halvdansson)

• Harald Fairhair or Harald Finehair
• Old Norse: Haraldr hárfagri,
• Norwegian: Harald Hårfagre
• Harald Hårfagre var Norges første konge.
• ∗c. 850 – †c. 933
• First king (872 – 930) of Norway.

http://lind.no/nor/index.asp The most complete overview of wifes, children and other relationships

_______________________________________

Oversikt over vikingeætter

http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1).

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

---

Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke. Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

---

Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge: Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre.

Tilnavnet «Hårfagre»: Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død: Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn: Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson Halvdan Svarte Haraldsson Halvdan Kvite Haraldsson Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson Dag Haraldsson Gudrød Skirja Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise Halvdan Hålegg Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

---

Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

▶HKr. ▶Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972 ▶H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 ▶A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.) ▶H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955 ▶A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983 ▶Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34 ▶A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976 ▶P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977 ▶C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195 ▶d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

---

Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF. Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander ('hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES: (1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS. After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE. King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his lawful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW. Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES: (1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL. After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY. King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL. It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT. North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES: (1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS. King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang. The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight. The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line, Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear. His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng; And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. -- Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray. Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life. A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN. The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship. King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain The arrow-storm fierce pours its rain. The king stands on the blood-stained deck, Trampling on many a stout foe's neck; And high above the dinning stound Of helm and axe, and ringing sound Of blade and shield, and raven's cry, Is heard his shout of Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH. After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE. The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak, Unshaken by the swordsman's stroke, Amidst the whiz of arrows slain, Has fallen upon Fjalar's plain. There, by the ocean's rocky shore, The waves are stained with the red gore Of stout Earl Hakon Grjotgard's son, And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK. King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE. King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG. King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea, Tho' bitter wintry cold it be. -- On the wild waves his Yule keeps he. When our brisk king can get his way, He'll no more by the fireside stay Than the young sun; he makes us play The game of the bright sun-god Frey. But the soft Swede loves well the fire The well-stuffed couch, the doway glove, And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND. In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast, For battle-bird and prowling beast, Has won in war the southern land That lies along the ocean's strand. The leader of the helmets, he Who leads his ships o'er the dark sea, Harald, whose high-rigged masts appear Like antlered fronts of the wild deer, Has laid his ships close alongside Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing O'er head the whizzing javelins sing, Helmet and shield and hauberk ring; The air-song of the lance is loud, The arrows pipe in darkening cloud; Through helm and mail the foemen feel The blue edge of our king's good steel Who can withstand our gallant king? The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH. King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD. News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard Of the great fight at Hafersfjord, Between our noble king brave Harald And King Kjotve rich in gold? The foeman came from out the East, Keen for the fray as for a feast. A gallant sight it was to see Their fleet sweep o'er the dark-blue sea: Each war-ship, with its threatening throat Of dragon fierce or ravenous brute (1) Grim gaping from the prow; its wales Glittering with burnished shields, (2) like scales Its crew of udal men of war, Whose snow-white targets shone from far And many a mailed spearman stout From the West countries round about, English and Scotch, a foreign host, And swordamen from the far French coast.

---

Her er en lille pudsig fortælling om Harald Hårfagers mening om julen:

Ordet JUL kan spores tilbage til 880erne, hvor den norske konge Harald Hårfager ifølge en beretning fra ca. 900, havde besejret en række småkonger ved Hafrsfjorden. "Ude på havet vil han drikke jul", skrev skjalden Torbjørn Hornklove.

For allerede som barn, havde Harald fået megen lede ved ildhygge i den varme og lumre kvindestue.

----------------------------------------

Harald "Fairhair" Halfdansson (Halvdansson), I, King of Norway MP Begravet: Haugesund, Rogaland, Norway Født: cirka 850 Stein, Hole, Buskerud, Norge Død: cirka 932 (82) Avaldsnes, Rogaland, Norge Nærmeste familie:

Son of Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte og Ragnhild "the Wise" Sigurdsdotter Husband of ?? ??, Ingebjørg's mother; unknown; Åsa (Ása) Håkonsdotter; Svanhild (Svanhildi) Eysteinsdotter; Gyda (Gyða) Eiriksdotter, fra Hordaland og 3 andre Partner of Tora «Mostaff» Mosterstong Father of Ingebjørg Haraldsdotter, wife of Halvdan jarl; Thordur "Vikingsson" Haraldsson; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Sigrød (Sigfrod) Haraldsson; Halvdan Haraldson «the Black» Svarte, king of Trondheimen og 19 andre Half brother of Harald Halvdansson «the Young» den unge Lagt til av: Anders Helge Eriksson 3. februar 2007 Administrert av: Anders Helge Eriksson og 339 andre Kurator: Bjørn P. Brox

---

Konge. Født omkring 860. Død omkring 932.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.

Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»

«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»

«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

«Han vraket holmryger

     og hordemøyer,

     alle fra Hedmark

     og av Håløygætt;

     kongen den ættstore

     tok kone fra Danmark.»

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto

---

Konge af Norge ca. 871. Skal have været gift med Ragnhild den Rige af Hedeby, og gennem sin mor muligvis beslægtet med Regnar Lodbrog.

Hustru: Ragnhild

Børn: 1. 1. Erik Blodøkse, d. 954

Sources

Kilder/Sources:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
• http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway
• http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway
• Heimskringla

http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre

• From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English: http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre
• Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): Haralds saga hins hárfagra
• Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/
• http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece
• https://avaldsnes.info/en/barn-og-unge/
• http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
• http://www.pbase.com/toreide/image/39445700
• http://www.friesian.com/germania.htm#norse
• http://www.friesian.com/germania.htm#orkney
• http://dic.ac
• http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO
• https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre
• http://runeberg.org/faderhist/0033.html
• MedLands: Kings of Norway - Doubtful Lineage.
• Historia Norwegie, edited by Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (2003).

Free audio book link of the book EARLY KINGS OF NORWAY

https://archive.org/details/early_kings_norway_0807_libtivox1

https://www.wikitree.com/wiki/Halfdansson-259

It has been commonly accepted that the province of Vestfold was the starting point of Harald Finehair's unification of Norway. This assumption is ultimately based on the authority of Snorri Sturluson's Heimskringla, which depicts both Harald and his forefathers in five generations as kings of Vestfold. However, there are indications of this being a view that only emerged after some time, and that the saga-writers of an early phase, such as Saemund and Ari, thought otherwise. They seem to have believed that Harald's forefathers were kings of Upplond, not Vestfold, on his paternale side, - and also, unlike Fagrskinna and Snorri, that his maternal grandfather was king Harald Goldbeard of Sogn. From there Harald Harfagri set out on his conquering expeditions, primarily as a king of Western Norway. Could this development of historical views possibly have a connection with the contemporary political situation in Norway during the late twelfth century? Although no definite conclusions may be drawn, there is at least room for a hypothesis combining the views of the sagas of the second phase with the fact that the Danish kings from around 1160 onwards laid claims to the Norwegian throne, or at least to the Norwegian region of Viken. This claim had a seemingly strong historical basis, especially concerning Viken, and it is a fair assumption that the counterposition of the Norwegian king(s) was considerably strengthened with the establishment, as a 'fact', of Vestfold as the original home of the Norwegian dynasty, and so to speak the core of the Norwegian kingdom. (Claus Krag, Collegium Medievale 1990/2, page 193.)

This text is still under construction.

Wikipedia

Wikipedia ... http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Fairhair ... Harald Halfdansson (Old Norse: Haraldr Hálfdanarson; c. 850 – c. 932), better known as Harald Hårfagre English: Harald Fairhair), was remembered by medieval historians as the first King of Norway. According to traditions current in Norway and Iceland in the twelfth and thirteenth centuries, he reigned from c. 872 to 930. Most of his life remains uncertain, since the extant accounts of his life in the sagas were set down in writing around three centuries after his lifetime. A few remnants of skaldic praise poems attributed to contemporary court poets exist which seem to refer to Haraldr's victories against opponents in Norway. The information supplies in these poems is inconsistent with the tales in the sagas in which they are transmitted, and the sagas themselves often disagree on the details of his background and biography. Two of his sons, Eric Bloodaxe and Haakon the Good, followed Harald to become kings over extensive territories in Norway after his death. ... Background: The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems Haraldskvæði and Glymdrápa, which have been attributed to Þorbjörn Hornklofi or alternatively (in the case of the first poem) to Þjóðólfr of Hvinir. The first poem has only been preserved in fragments in 13th century Kings' sagas. It describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a battle at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald won. The facts offered by the poems may be scarce but they are a good source of information. ... His life is described in several of the Kings' sagas. Their accounts of Harald and his life may differ on some points, and some of the content may be uncertain but it is clear that he unified Norway into one kingdom. Some modern skeptics have generally assumed that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway though there is no real evidence to support their claim. ... Saga descriptions: In Heimskringla it is written that Harald succeeded, on the death of his father Halfdan the Black Gudrödarson, to the sovereignty of several small, and somewhat scattered kingdoms in Vestfold, which had come into his father's hands through conquest and inheritance. His protector-regent was his mother's brother Guthorm. ... The unification of Norway is something of a love story. It begins with a marriage proposal that resulted in rejection and scorn from Gyda, the daughter of Eirik, king of Hordaland. She said she refused to marry Harald "before he was king over all of Norway". Harald was therefore induced to take a vow not to cut nor comb his hair until he was sole king of Norway, and when he was justified in trimming it ten years later, he exchanged the epithet "Shockhead" or "Tanglehair" for the one by which he is usually known. ... In 866, Harald made the first of a series of conquests over the many petty kingdoms which would compose all of Norway, including Värmland in Sweden, which had sworn allegiance to the Swedish king Erik Eymundsson. In 872, after a great victory at Hafrsfjord near Stavanger, Harald found himself king over the whole country. His realm was, however, threatened by dangers from without, as large numbers of his opponents had taken refuge, not only in Iceland, then recently discovered; but also in the Orkney Islands, Shetland Islands, Hebrides Islands, Faroe Islands and the northern European mainland. However, his opponents' leaving was not entirely voluntary. Many Norwegian chieftains who were wealthy and respected posed a threat to Harald; therefore, they were subjected to much harassment from Harald, prompting them to vacate the land. At last, Harald was forced to make an expedition to the West, to clear the islands and the Scottish mainland of some Vikings who tried to hide there. ... The earliest narrative source which mentions Harald, Íslendingabók notes that Iceland was settled during his lifetime. Harald thus caused the Norse settlement of Iceland and beyond. Iceland was settled by "malcontents" from Norway, who resented Harald's claim of rights of taxation over lands, which the possessors appear to have previously held in absolute ownership. ... There are several accounts of large feasting mead halls constructed for important feasts when Scandinavian royalty was invited. According to a legend recorded by Snorri Sturluson, in the Heimskringla, the late 9th-century Värmlandish chieftain Áki invited both the Norwegian king Harald Fairhair and the Swedish king Erik Eymundsson, but had the Norwegian king stay in the newly constructed and sumptuous one, because he was the youngest one of the kings and the one who had the greatest prospects. The older Swedish king, on the other hand, had to stay in the old feasting hall. The Swedish king was so humiliated that he killed Áki. ... Later life: The latter part of Harald's reign was disturbed by the strife of his many sons. The number of sons he left varies in the different saga accounts, from 11 to 20. Twelve of his sons are named as kings, two of them over the whole country. He gave them all the royal title and assigned lands to them, which they were to govern as his representatives; but this arrangement did not put an end to the discord, which continued into the next reign. When he grew old, Harald handed over the supreme power to his favourite son Eirik Bloodaxe, whom he intended to be his successor. Eirik I ruled side-by-side with his father when Harald was 80 years old. Harald died three years later due to age in approximately 933. ... Harald Harfager was commonly stated to have been buried under a mound at Haugar by the Strait of Karmsund near the church in Haugesund, an area that later would be named the town and municipal Haugesund. The area near Karmsund was the traditional burial site for several early Norwegian rulers. The national monument of Haraldshaugen was raised in 1872, to commemorate the Battle of Hafrsfjord in 872.

Harald "Luva/Fairhair" Hårfagre, King of Norway (Halvdansson)

• Harald Fairhair or Harald Finehair
• Old Norse: Haraldr hárfagri,
• Norwegian: Harald Hårfagre
• Harald Hårfagre var Norges første konge.
• ∗c. 850 – †c. 933
• First king (872 – 930) of Norway.

http://lind.no/nor/index.asp The most complete overview of wifes, children and other relationships

_______________________________________

Oversikt over vikingeætter

http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1).

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

---

Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke. Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

---

Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge: Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre.

Tilnavnet «Hårfagre»: Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død: Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn: Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson Halvdan Svarte Haraldsson Halvdan Kvite Haraldsson Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson Dag Haraldsson Gudrød Skirja Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise Halvdan Hålegg Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

---

Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

▶HKr. ▶Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972 ▶H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 ▶A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.) ▶H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955 ▶A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983 ▶Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34 ▶A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976 ▶P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977 ▶C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195 ▶d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

---

Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF. Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander ('hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES: (1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS. After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE. King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his lawful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW. Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES: (1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL. After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY. King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL. It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT. North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES: (1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS. King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang. The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight. The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line, Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear. His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng; And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. -- Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray. Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life. A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN. The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship. King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain The arrow-storm fierce pours its rain. The king stands on the blood-stained deck, Trampling on many a stout foe's neck; And high above the dinning stound Of helm and axe, and ringing sound Of blade and shield, and raven's cry, Is heard his shout of Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH. After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE. The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak, Unshaken by the swordsman's stroke, Amidst the whiz of arrows slain, Has fallen upon Fjalar's plain. There, by the ocean's rocky shore, The waves are stained with the red gore Of stout Earl Hakon Grjotgard's son, And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK. King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE. King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG. King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea, Tho' bitter wintry cold it be. -- On the wild waves his Yule keeps he. When our brisk king can get his way, He'll no more by the fireside stay Than the young sun; he makes us play The game of the bright sun-god Frey. But the soft Swede loves well the fire The well-stuffed couch, the doway glove, And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND. In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast, For battle-bird and prowling beast, Has won in war the southern land That lies along the ocean's strand. The leader of the helmets, he Who leads his ships o'er the dark sea, Harald, whose high-rigged masts appear Like antlered fronts of the wild deer, Has laid his ships close alongside Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing O'er head the whizzing javelins sing, Helmet and shield and hauberk ring; The air-song of the lance is loud, The arrows pipe in darkening cloud; Through helm and mail the foemen feel The blue edge of our king's good steel Who can withstand our gallant king? The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH. King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD. News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard Of the great fight at Hafersfjord, Between our noble king brave Harald And King Kjotve rich in gold? The foeman came from out the East, Keen for the fray as for a feast. A gallant sight it was to see Their fleet sweep o'er the dark-blue sea: Each war-ship, with its threatening throat Of dragon fierce or ravenous brute (1) Grim gaping from the prow; its wales Glittering with burnished shields, (2) like scales Its crew of udal men of war, Whose snow-white targets shone from far And many a mailed spearman stout From the West countries round about, English and Scotch, a foreign host, And swordamen from the far French coast.

---

Her er en lille pudsig fortælling om Harald Hårfagers mening om julen:

Ordet JUL kan spores tilbage til 880erne, hvor den norske konge Harald Hårfager ifølge en beretning fra ca. 900, havde besejret en række småkonger ved Hafrsfjorden. "Ude på havet vil han drikke jul", skrev skjalden Torbjørn Hornklove.

For allerede som barn, havde Harald fået megen lede ved ildhygge i den varme og lumre kvindestue.

----------------------------------------

Harald "Fairhair" Halfdansson (Halvdansson), I, King of Norway MP Begravet: Haugesund, Rogaland, Norway Født: cirka 850 Stein, Hole, Buskerud, Norge Død: cirka 932 (82) Avaldsnes, Rogaland, Norge Nærmeste familie:

Son of Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte og Ragnhild "the Wise" Sigurdsdotter Husband of ?? ??, Ingebjørg's mother; unknown; Åsa (Ása) Håkonsdotter; Svanhild (Svanhildi) Eysteinsdotter; Gyda (Gyða) Eiriksdotter, fra Hordaland og 3 andre Partner of Tora «Mostaff» Mosterstong Father of Ingebjørg Haraldsdotter, wife of Halvdan jarl; Thordur "Vikingsson" Haraldsson; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Sigrød (Sigfrod) Haraldsson; Halvdan Haraldson «the Black» Svarte, king of Trondheimen og 19 andre Half brother of Harald Halvdansson «the Young» den unge Lagt til av: Anders Helge Eriksson 3. februar 2007 Administrert av: Anders Helge Eriksson og 339 andre Kurator: Bjørn P. Brox

---

Konge. Født omkring 860. Død omkring 932.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.

Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»

«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»

«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

«Han vraket holmryger

     og hordemøyer,

     alle fra Hedmark

     og av Håløygætt;

     kongen den ættstore

     tok kone fra Danmark.»

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto

---

Konge af Norge ca. 871. Skal have været gift med Ragnhild den Rige af Hedeby, og gennem sin mor muligvis beslægtet med Regnar Lodbrog.

Hustru: Ragnhild

Børn: 1. 1. Erik Blodøkse, d. 954

Sources

Kilder/Sources:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
• http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway
• http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway
• Heimskringla

http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre

• From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English: http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre
• Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): Haralds saga hins hárfagra
• Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/
• http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece
• http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
• http://www.pbase.com/toreide/image/39445700
• http://www.friesian.com/germania.htm#norse
• http://www.friesian.com/germania.htm#orkney
• http://dic.ac
• http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO
• https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre
• http://runeberg.org/faderhist/0033.html
• MedLands: Kings of Norway - Doubtful Lineage.
• Historia Norwegie, edited by Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (2003).

Det er mulig å skille ut to faser i sagaens oppfatning av utgangspunktet for Harald Hårfagres rikssamling. Sæmund Frode og Are Frode synes begge å ha ment at Haralds forfedre på farssiden var konger på Opplandene, ikke i Vestfold, mens morsætten var fra Sogn; Harald skal ha etterfulgt sin morfar som konge der, og samlet Norge primært som Vestlands-konge. Yngre tekster derimot - tydeligst Snorres Heimskringla - lar Vestfold være Haralds slektsland, og rikssamlingen få sitt utspring der. Synpunktet til moderne historikere er at denne utviklingen i historisk syn har sammenheng med det danske kongedømmets vedvarende krav på (over)herredømme i Norge, og særlig i Viken, i annen halvdel av 1100-tallet. Det ville styrke de norske kongers stilling ideologisk/historisk mot de danske krav dersom Vestfold og Viken kunne oppfattes som Hårfagreættens opprinnelige slektsland. (Claus Krag, Collegium Medievale 1990/2, side 7)

Les "Rikssamlingen - Høvdingmakt og kongemakt", Karmøyseminaret 1996, side 15-21: [https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081300061] (Kan leses kun med norsk IP-adresse.)

Dette er fremdeles en tekst under arbeid.

---

Harald Hårfagre, konge over Sogn fra 860 og over store deler av Norge fra 872 til ca 933. Han regnes som den første kongen over større deler av Norge .

Snorre forteller at da Harald Hårfagre la under seg Norge, vant han over 7 konger i Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 på Sunnmøre, 2 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland og 1 i Agder. Kongeriket Sogn hadde Harald Hårfagre arvet. Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Harald var sønn av Halvdan Svarte (Gudrødsson) og Ragnhild Sigurdsdatter. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv. Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt. Med Åsa Håkonsdatter: 1.Guttorm Haraldsson, 2.Halvdan Svarte Haraldsson 3. Halvdan Kvite Haraldsson 4. Sigrød Haraldsson Med Gyda Eiriksdatter: 5. Ålov Årbot 6. Rørek Haraldsson 7. Sigtrygg Haraldsson 8. Frode Haraldsson 9.Torgils Haraldsson Med Ragnhild Eiriksdatter: 10. Eirik Blodøks Med Svanhild Øysteinsdatter: 11. Bjørn Farmann 12.Olav Haraldsson Geirstadalf 13. Ragnar Rykkel Med Åshild Ringsdatter: 14 Ring Haraldsson 15. Dag Haraldsson 16. Gudrød Skirja 17. Ingegjerd Haraldsdatter Med Snøfrid Svåsedatter: 18. Sigurd Haraldsson Rise 19. Halvdan Hålegg 20. Gudrød Ljome 21. Ragnvald Rettilbeine Med Ukjent 22. Ingebrørg Haraldsdatter Med Tora Mosterstong 23 Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll. Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre. Harald Hårfagres død:

Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Harald_H%C3%A5rfagre

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Harald Hårfagre (Halvdansson)

http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#AlofAarbodMThoreRagnvald...

-----------------------------------

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund.

Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I

kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke.  Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

---

Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

▶HKr. ▶Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972 ▶H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 ▶A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.) ▶H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955 ▶A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983 ▶Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34 ▶A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976 ▶P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977 ▶C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195 ▶d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

---

Her er en lille pudsig fortælling om Harald Hårfagers mening om julen:

Ordet JUL kan spores tilbage til 880erne, hvor den norske konge Harald Hårfager ifølge en beretning fra ca. 900, havde besejret en række småkonger ved Hafrsfjorden. "Ude på havet vil han drikke jul", skrev skjalden Torbjørn Hornklove.

For allerede som barn, havde Harald fået megen lede ved ildhygge i den varme og lumre kvindestue.

1. Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

Mother: Ragnhild Haraldsdatter

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO

https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre

http://runeberg.org/faderhist/0033.html

Wikipedia ... http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Fairhair ... Harald Halfdansson (Old Norse: Haraldr Hálfdanarson; c. 850 – c. 932), better known as Harald Hårfagre English: Harald Fairhair), was remembered by medieval historians as the first King of Norway. According to traditions current in Norway and Iceland in the twelfth and thirteenth centuries, he reigned from c. 872 to 930. Most of his life remains uncertain, since the extant accounts of his life in the sagas were set down in writing around three centuries after his lifetime. A few remnants of skaldic praise poems attributed to contemporary court poets exist which seem to refer to Haraldr's victories against opponents in Norway. The information supplies in these poems is inconsistent with the tales in the sagas in which they are transmitted, and the sagas themselves often disagree on the details of his background and biography. Two of his sons, Eric Bloodaxe and Haakon the Good, followed Harald to become kings over extensive territories in Norway after his death. ... Background: The only contemporary sources mentioning him are the two skaldic poems Haraldskvæði and Glymdrápa, which have been attributed to Þorbjörn Hornklofi or alternatively (in the case of the first poem) to Þjóðólfr of Hvinir. The first poem has only been preserved in fragments in 13th century Kings' sagas. It describes life at Harald's court, mentions that he took a Danish wife, and that he won a battle at Hafrsfjord. The second relates a series of battles Harald won. The facts offered by the poems may be scarce but they are a good source of information. ... His life is described in several of the Kings' sagas. Their accounts of Harald and his life may differ on some points, and some of the content may be uncertain but it is clear that he unified Norway into one kingdom. Some modern skeptics have generally assumed that his rule was limited to the coastal areas of southern Norway though there is no real evidence to support their claim. ... Saga descriptions: In Heimskringla it is written that Harald succeeded, on the death of his father Halfdan the Black Gudrödarson, to the sovereignty of several small, and somewhat scattered kingdoms in Vestfold, which had come into his father's hands through conquest and inheritance. His protector-regent was his mother's brother Guthorm. ... The unification of Norway is something of a love story. It begins with a marriage proposal that resulted in rejection and scorn from Gyda, the daughter of Eirik, king of Hordaland. She said she refused to marry Harald "before he was king over all of Norway". Harald was therefore induced to take a vow not to cut nor comb his hair until he was sole king of Norway, and when he was justified in trimming it ten years later, he exchanged the epithet "Shockhead" or "Tanglehair" for the one by which he is usually known. ... In 866, Harald made the first of a series of conquests over the many petty kingdoms which would compose all of Norway, including Värmland in Sweden, which had sworn allegiance to the Swedish king Erik Eymundsson. In 872, after a great victory at Hafrsfjord near Stavanger, Harald found himself king over the whole country. His realm was, however, threatened by dangers from without, as large numbers of his opponents had taken refuge, not only in Iceland, then recently discovered; but also in the Orkney Islands, Shetland Islands, Hebrides Islands, Faroe Islands and the northern European mainland. However, his opponents' leaving was not entirely voluntary. Many Norwegian chieftains who were wealthy and respected posed a threat to Harald; therefore, they were subjected to much harassment from Harald, prompting them to vacate the land. At last, Harald was forced to make an expedition to the West, to clear the islands and the Scottish mainland of some Vikings who tried to hide there. ... The earliest narrative source which mentions Harald, Íslendingabók notes that Iceland was settled during his lifetime. Harald thus caused the Norse settlement of Iceland and beyond. Iceland was settled by "malcontents" from Norway, who resented Harald's claim of rights of taxation over lands, which the possessors appear to have previously held in absolute ownership. ... There are several accounts of large feasting mead halls constructed for important feasts when Scandinavian royalty was invited. According to a legend recorded by Snorri Sturluson, in the Heimskringla, the late 9th-century Värmlandish chieftain Áki invited both the Norwegian king Harald Fairhair and the Swedish king Erik Eymundsson, but had the Norwegian king stay in the newly constructed and sumptuous one, because he was the youngest one of the kings and the one who had the greatest prospects. The older Swedish king, on the other hand, had to stay in the old feasting hall. The Swedish king was so humiliated that he killed Áki. ... Later life: The latter part of Harald's reign was disturbed by the strife of his many sons. The number of sons he left varies in the different saga accounts, from 11 to 20. Twelve of his sons are named as kings, two of them over the whole country. He gave them all the royal title and assigned lands to them, which they were to govern as his representatives; but this arrangement did not put an end to the discord, which continued into the next reign. When he grew old, Harald handed over the supreme power to his favourite son Eirik Bloodaxe, whom he intended to be his successor. Eirik I ruled side-by-side with his father when Harald was 80 years old. Harald died three years later due to age in approximately 933. ... Harald Harfager was commonly stated to have been buried under a mound at Haugar by the Strait of Karmsund near the church in Haugesund, an area that later would be named the town and municipal Haugesund. The area near Karmsund was the traditional burial site for several early Norwegian rulers. The national monument of Haraldshaugen was raised in 1872, to commemorate the Battle of Hafrsfjord in 872.

Harald "Luva/Fairhair" Hårfagre, King of Norway (Halvdansson)

• Harald Fairhair or Harald Finehair
• Old Norse: Haraldr hárfagri,
• Norwegian: Harald Hårfagre
• Harald Hårfagre var Norges første konge.
• ∗c. 850 – †c. 933
• First king (872 – 930) of Norway.

http://lind.no/nor/index.asp The most complete overview of wifes, children and other relationships

Kilder/Sources:

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway

Heimskringla http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre

From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English: http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre

Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): Haralds saga hins hárfagra

Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/

_______________________________________

Oversikt over vikingeætter

http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1).

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

---

Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I

kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke.  Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.

---

Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge: Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre.

Tilnavnet «Hårfagre»: Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død: Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn: Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson Halvdan Svarte Haraldsson Halvdan Kvite Haraldsson Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson Dag Haraldsson Gudrød Skirja Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise Halvdan Hålegg Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)

---

Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

▶HKr. ▶Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972 ▶H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 ▶A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.) ▶H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955 ▶A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983 ▶Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34 ▶A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976 ▶P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977 ▶C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195 ▶d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

---

Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF. Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander (hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES: (1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS. After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE. King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his 1awful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW. Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES: (1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL. After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY. King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL. It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT. North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES: (1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS. King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang. The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight. The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line, Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear. His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng; And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. -- Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray. Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life. A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN. The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship. King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain The arrow-storm fierce pours its rain. The king stands on the blood-stained deck, Trampling on many a stout foe's neck; And high above the dinning stound Of helm and axe, and ringing sound Of blade and shield, and raven's cry, Is heard his shout of Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH. After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE. The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak, Unshaken by the swordsman's stroke, Amidst the whiz of arrows slain, Has fallen upon Fjalar's plain. There, by the ocean's rocky shore, The waves are stained with the red gore Of stout Earl Hakon Grjotgard's son, And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK. King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE. King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG. King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea, Tho' bitter wintry cold it be. -- On the wild waves his Yule keeps he. When our brisk king can get his way, He'll no more by the fireside stay Than the young sun; he makes us play The game of the bright sun-god Frey. But the soft Swede loves well the fire The well-stuffed couch, the doway glove, And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND. In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast, For battle-bird and prowling beast, Has won in war the southern land That lies along the ocean's strand. The leader of the helmets, he Who leads his ships o'er the dark sea, Harald, whose high-rigged masts appear Like antlered fronts of the wild deer, Has laid his ships close alongside Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing O'er head the whizzing javelins sing, Helmet and shield and hauberk ring; The air-song of the lance is loud, The arrows pipe in darkening cloud; Through helm and mail the foemen feel The blue edge of our king's good steel Who can withstand our gallant king? The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH. King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD. News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard Of the great fight at Hafersfjord, Between our noble king brave Harald And King Kjotve rich in gold? The foeman came from out the East, Keen for the fray as for a feast. A gallant sight it was to see Their fleet sweep o'er the dark-blue sea: Each war-ship, with its threatening throat Of dragon fierce or ravenous brute (1) Grim gaping from the prow; its wales Glittering with burnished shields, (2) like scales Its crew of udal men of war, Whose snow-white targets shone from far And many a mailed spearman stout From the West countries round about, English and Scotch, a foreign host, And swordamen from the far French coast.

---

Her er en lille pudsig fortælling om Harald Hårfagers mening om julen:

Ordet JUL kan spores tilbage til 880erne, hvor den norske konge Harald Hårfager ifølge en beretning fra ca. 900, havde besejret en række småkonger ved Hafrsfjorden. "Ude på havet vil han drikke jul", skrev skjalden Torbjørn Hornklove.

For allerede som barn, havde Harald fået megen lede ved ildhygge i den varme og lumre kvindestue.

----------------------------------------

Links. http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

http://www.pbase.com/toreide/image/39445700

---

---

Harald "Fairhair" Halfdansson (Halvdansson), I, King of Norway MP Begravet: 	Haugesund, Rogaland, Norway Født: 	cirka 850 Stein, Hole, Buskerud, Norge Død: 	cirka 932 (82) Avaldsnes, Rogaland, Norge Nærmeste familie: 	

Son of Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte og Ragnhild "the Wise" Sigurdsdotter Husband of ?? ??, Ingebjørg's mother; unknown; Åsa (Ása) Håkonsdotter; Svanhild (Svanhildi) Eysteinsdotter; Gyda (Gyða) Eiriksdotter, fra Hordaland og 3 andre Partner of Tora «Mostaff» Mosterstong Father of Ingebjørg Haraldsdotter, wife of Halvdan jarl; Thordur "Vikingsson" Haraldsson; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Sigrød (Sigfrod) Haraldsson; Halvdan Haraldson «the Black» Svarte, king of Trondheimen og 19 andre Half brother of Harald Halvdansson «the Young» den unge Lagt til av: Anders Helge Eriksson 3. februar 2007 Administrert av: Anders Helge Eriksson og 339 andre Kurator: Bjørn P. Brox

---

Konge.

Født omkring 860. 

Død omkring 932. 

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.

   De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. 

    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).

    Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

    Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. 

    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover. 

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. 

    Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene. 

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. 

    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. 

    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. 

    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler. 

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. 

    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. 

    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. 

    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser. 

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. 

    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. 

    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. 

    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste. 

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.

    Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. 

    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. 

    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med. 

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»

«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»

«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

    «Han vraket holmryger

     og hordemøyer,

     alle fra Hedmark

     og av Håløygætt;

     kongen den ættstore

     tok kone fra Danmark.»

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto