Karen Hulda Garborg

Karen Hulda Garborg (født Bergersen 22. februar 1862, død 1934) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Mest kjent for sitt engasjement for Det norske teater, folkevisedans og bunader. Hun var gift med Arne Garborg.

Hulda Garborg, Karen Hulda Garborg, født 22. februar 1862, fødested Stange, Hedmark, død 5. november 1934, dødssted Asker, Akershus, gravlagd på Knudaheio i Time, Rogaland. Forfattar.

Foreldre: Overrettssakførar Christian Frederik Bergersen (1829–73) og Marie Petrine Olsen (1835–88).

Gift 3.12.1887 med forfattar og statsrevisor Arne Garborg (1851–1924).

Kilder

• Wikipedia, norsk
• Norsk Biografisk Leksikon
• Les om Hulda Garborg i Tor Obrestads forfatterbiografi «Hulda» i Nasjonalbiblioteket
• Døpt 9. juni 1862 i Stange, Hedmark Nr. 52.
• Konfirmert 1. oktober 1876 i Vestre Aker, Oslo Nr. 12.

English Wikipedia

Hulda Garborg (née Bergersen, 22 February 1862 – 5 November 1934) was a Norwegian writer, novelist, playwright, poet, folk dancer, and theatre instructor. She was married to Arne Garborg, and is today perhaps best known for kindling interest in the bunad tradition.

Karen Hulda Bergersen was born on the farm Såstad in Stange, Hedmark, by parents lawyer Christian Frederik Bergersen (1829–1973) and Marie Petrine Olsen (1835–1888).[1] She had two elder sisters, Martha and Sophie. Her parents divorced when Hulda was two years old, and she moved to Hamar with her mother. The family later moved to Kristiania, when Hulda was twelve years old, and from she was seventeen she started working in a store, helping feed the family. During this period she was a central person among the radical youth in Kristiania. In 1887 she married writer Arne Garborg.[2]

The couple moved to Tynset in Østerdalen, where they lived for nine years in a small cabin at the small farm "Kolbotnen", near the lake Savalen. She gave birth to a child, Arne, also called Tuften, in 1888. During the period at Kolbotn, the family often visited Kristiania, they stayed longer periods in Dießen am Ammersee, Fürstenfeldbruck and Berlin in Germany, and also lived one winter in Paris. In 1896 they left Tynset and moved to Stokke, near Tønsberg. In 1897 they moved to Labraaten in Hvalstad, which became their home for the rest of their lives.[3] Arne Garborg later built a summer residence, Knudaheio, in Time. Arne and Hulda were both buried at Knudaheio.[3]

Garborg was a pioneer in areas as theatre and folk dance, cooking, bunad tradition and women's rights.

She published articles about traditional cooking in the Nynorsk newspaper Den 17de Mai, and these articles were later published in the book Heimestell (1899).[1]

She wrote the play Mødre (1895, performed at the Christiania Theatre), and the comedies Rationelt Fjøsstell (1896, performed both at the Christiania Theatre and in Bergen), Hos Lindelands (1899) and Noahs Ark (1899), and the dramas Sovande sorg (1900), Liti Kersti (1903), Edderkoppen (1904, anonymously; played at Nationaltheatret), Sigmund Bresteson (1908), Under Bodhitræet (1911) and Den store Freden (1919; issued in USA as Hiawatha's Vision, 1927). She founded Det norske spellaget in 1899, with its first performance in Eldorado Teater,[4] and was co-founder of Det Norske Teatret.[2] She edited the song book Norske folkevisor in 1903, and issued the book Song-Dansen i Nord-Landi, also in 1903, and Norske dansevisur (1913). She wrote the book Norsk klædebunad (1903), on the bunad tradition.

She participated in the contemporary debates both as a speaker and article writer. She wrote a series of articles in magazines and newspapers, such as Syn og Segn, Edda, Samtiden, Den 17de Mai, Dagbladet and Verdens Gang. The books Kvinden skabt af Manden (Woman created by Man, 1904) and Fru Evas Dagbog (1905) were contribution to the debate on women's rights.

Her first novel, Et frit forhold, was issued anonymously in 1892. Her novel Eli (1912) was translated into Dutch in 1915, and into Swedish in 1916. Other novels were Mot Solen (1915), Gaaden. Efter Præstedatteren Else Marie Lindes Optegnelser (1916), Mens dansen gaar (1920), I huldreskog (1922), Naar heggen blomstrer (1923), Grågubben (1925), Trollheimen (1927), Helenes historie (1929) and Hildring (1931). She issued the poetry collections Kornmoe (1930) and Symra (1934).[1]

She edited the diaries of her husband Arne Garborg, which were issued after his death. Selected parts from her own diaries were issued in 1962 as Dagbok 1903–1914.

Hulda Garborg also participated in politics, and represented the Liberal Left Party in Asker municipal council. She was appointed Knight, First Class of the Royal Norwegian Order of St. Olav in 1932.[1]

• Baptized 9 June 1862 in Stange parish, Hedmark county, Norway # 52.

Hulda Garborg er ein av dei store, gløymde forfattarskapane i Noreg. Eg har valt eit dikt frå ei av dei to diktsamlingane ho gav ut, «Solrenning» frå Kornmoe. Vers og visor (1930), skriv Ronny Spaans i diktspalta. Les artikkelen her 👇
Den personen som var viktigast for Olav Nygard, var utan tvil Hulda Garborg (1862–1934). Det har alt stått ein artikkel på prent i Dag og Tid om tilhøvet mellom dei. Hulda Garborg er ein av dei store, gløymde forfattarskapane i Noreg. Eg har valt eit dikt frå ei av dei to diktsamlingane ho gav ut, «Solrenning» frå Kornmoe. Vers og visor (1930). Det er ei av få bøker ho skreiv på nynorsk – jamvel om det også er riksmålsdikt i boka, som ho skreiv i ungdomen. Kornmo viser til lyn ein kan sjå, utan at ein høyrer tore. Det er eit fenomen som oppstår om seinsumaren – og det er òg ei sumarkjensle i dette diktet, samtidig som at himmelfenomen står i sentrum.
Dei fire rimlause, men strengt metriske strofene er grundig komponerte. I fyrste strofa fortel diktaren at ho vaknar og går ut på altanen og speidar ut, både ut i eit landskapspanorama og i hagen. Stilla blir broten av ei veldig rørsle – ikkje av ljod, men av ljos, av morgonroden som kjem som «ein sjø av smelta gull og purpur», som det heiter i den andre strofa. Denne solflaumen blir skildra som ein omvend tsunami i tredje strofe, himmelsjøen fyller heile landskapet, trea blir gylte som kapitél – det er prydde, klassiske søyler. Det er som om ein var i Sør-Europa. Sola vekkjer «upp til dagens dåd og sæle». Det blir utdjupa i siste strofe: Ho gjev liv til bier og blomar i hagen. Diktaren bøyer seg audmjukt for dette synet, som ho fagnar som om det var det fyrste ho såg, som eit jentebarn.
Det er eit barokt dikt, men Hulda Garborg balanserer ved å ramme «ordflaumen» inn ein takttung, trokeisk rytme, og samtidig ved omtalen av den vesle fuglen i tuntreet som kontrast til patosen i ord som «himmelharpor». Diktet vitnar òg om ekte kjensler, for det er hagen på heimstaden, Labråten, ho syng om. Samtidig er inspirasjonen frå Nygard tydeleg, som Tor Obrestad har peika på i biografien sin om Hulda. Dermed minner det òg om andre Nygard-inspirerte dikt, som «Gartnaren drøymer» av Olav H. Hauge, jamvel om tematikken der er annleis.
Ronny Spaans
Solrenning (utdrag)
I den svale høgtidstille morgonstundi
stend eg på altanen min og skodar einsleg
ut i rømdi, der ei verd på botnen søv –
Inni myrke skogholt kviler stille gardar
under blomeslør i kvite aldehagar
ringa inn av vårgrøn eng og åkerkransar.
Og der nedanfyre glimtar fjorden fram
millom nakne skjer og øyar klædd med skog,
liksom kjempefuglar dormande i natti
på den stille spegelblanke sylversjøen.
(...)
Og den sylvblå sjøen nedpå jordi rodnar
opnar fange sitt for sæle himmelljose
og alt liv som søv i hav og jordheims-lundar,
vaknar upp til dagens dåd og sæle.
Yvi myrke furuskogen sig ein gullflaum,
kvart eit tre til sulor vert med gyllte kapitélar.
Og i hjarta mitt ei stille glede bivrar
med ei ordlaus takk for liv og livsens under.
Då ein liten fugl vaknar i mitt tuntre,
sender svevnyr ut ei varsam morgonhelsing.
Og det svarar frå eit vaknande orkester
alle stader inni morgongylte hagar,
der imillom trei honningtysste bior glitrar
liksom gullregn yvi blad og blomsterfonner,
medan soli siglar eldraud fram på himlen
som ein gud i glansen av si skaparmakt.
Tryllt, i audmjuk age bøygjer eg mitt kne,
kjenner meg som usle ormen vekt av nåde
til ein dag i draum um grenselause under,
og det er som denne dagen er min fysste.
Hulda Garborg