Kong Håkon Magnusson Toresfostre

https://nbl.snl.no/H%C3%A5kon_Magnusson_Toresfostre

Haakon Magnusson (Norwegian: Håkon Magnusson Toresfostre) (1068–1094) was king of Norway from 1093 until 1094. Continue: Wikipedia

B.Brox: The mother of Håkon Toresfostre by tradition unknown. Many have however defined his foster-sister Ragnhild Toresdatter Steig as his mother which is not unlikely since the tradition when taking a foster child it is very often a born out of wedlock grandchild. We keep her however unconnected since we don't have any sources on this.

Fra Store Norske Leksikon: Håkon Magnusson Toresfostre, Født 1069; nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent; Død 1095 på Dovrefjell. Konge. Foreldre: Kong Magnus 2 Haraldsson (1048–69); morens navn er ikke kjent. Brorsønn av Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Håkon Toresfostre var ikke norsk konge i mer enn et drøyt års tid, sammen med søskenbarnet Magnus Berrføtt, som siden regjerte alene i nesten ti år. Håkon ble bare hyllet på Opplandene og i Trøndelag, og kongedømmet hans hadde således begrenset betydning. Hverken i middelalderen eller i vår tid er han blitt regnet med i den nummererte rekken av konger med Håkon-navnet.

Håkon var født omtrent samtidig med at faren, Magnus Haraldsson, døde. Magnus hadde da vært konge sammen med sin bror, Olav Kyrre, i tre år. Håkon vokste opp som fostersønn hos den mektige Tore (el. Tord) Tordsson (vanligvis kalt Steigar-Tore) på gården Steig i Fron. Først ved farbroren Olav Kyrres død 1093 ble Håkon aktuell som tronkandidat. Men Olav Kyrre hadde sønnen Magnus, som var selvskreven etterfølger av den døde kongen. Tores aksjon for å få Håkon tatt til konge kunne derfor lett virke provoserende på Magnus og kretsen rundt ham, selv om det fantes en klar presedens for at to pretendenter som begge hadde arverett, delte kongemakten.

Håkon ble først tatt til konge på Opplandene og deretter på Øyratinget ved Nidaros. Her skal han til gjengjeld for hyllingen ha lovet bøndene forskjellige slags lettelser som medførte at flere tyngende pålegg, med røtter tilbake til 1030-årene, ble opphevet. Kongesagaene nevner spesielt opphevelsen av “landøre” og “julegaver”. Denne reduksjonen i kongedømmets inntekter tok Magnus ille opp. Han forberedte seg også på en væpnet aksjon mot Håkon, men ble overrasket over den sterke stillingen fetteren hadde fått i Trøndelag. Sagaene forteller ellers om Håkons regjering og konflikten med Magnus med noen forskjeller i nyansene.

Mens forholdet mellom de to kongene ennå var uavklart, drog Håkon bort fra Trondheim i retning Opplandene. På Dovrefjell omkom han som følge av et illebefinnende under en rypejakt. Steigar-Tore organiserte etter dette et regelrett opprør med et nytt kongsemne, men opprøret ble raskt slått ned, og Steigar-Tore ble hengt.

Kilder

• Store Norske Leksikon
• NRK Norgesglasset: Magnus 3 Berrføtt og Håkon Magnusson Toresfostre (audio)
• Wikipedia:
  • Norsk: Håkon Magnusson Toresfostre (omtale)

From FMG:

HAAKON "Toresfostre", b. 1068/69, d. Feb 1095, bur Trondheim, Christ Church.  Snorre names "Hakon, who was fostered by Thorer of Steig in Gudbrandsdal, who was a brother of King Magnus by the mother's side" as the son of King Magnus [Snorre, King Harald's Saga Part II, 105.].  He succeeded in 1093 as HAAKON II King of Norway.  Snorre records that, when Magnus son of King Olav III was proclaimed king at Viken, the "Upland people on hearing of King Olaf's death chose Hakon, Thorer's foster-son" and that he was proclaimed king of half Norway in Trondheim [Snorre, Magnus Barefoot's Saga, 1.].  Snorre records that King Magnus travelled north to Trondheim to impose his authority but that Haakon died on the mountains while out hunting ptarmigan, aged "full twenty five years old", and was buried at Christ Church [Snorre, Magnus Barefoot's Saga, 2].  Morkinskinna records that after Haakon died, the people of Trondheim took “Sveinn, the son of Haraldr flettir (Despoiler) as their king”, adding that King Magnus forced him to flee to Denmark where he remained “until he became reconciled with King Eysteinn Magnusson” [Morkinskinna, 55, pp. 286 and 291.].