Margit Sandemo

Margit Sandemo er en norsk forfatter av populærlitteratur. Sandemo er oppvokst i Sverige og skriver på svensk. Hun flyttet tilbake til Norge i voksen alder. Hun debuterte i 1964 og har totalt skrevet nærmere 200 bøker (2008). Tilsammen er hennes bøker solgt i mer enn 37 millioner eksemplarer. Alle hennes norske bøker er utgitt av Bladkompaniet.

Hennes populære romaner er blitt oversatt til flere språk og utgitt i en rekke land.

-Margit Sandemo sovnet stille inn i sitt hjem i Skåne, natt til Lørdag 1. September 2018. Hun ble 94 år ung!

Wikipedia

http://www.niff.no/sandemo.htm

Det har vært påstått av Sandemo er Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn, etter at den store dikteren på et av sine eventyr ga livet til faren hennes, Anders Underdal. Farskapsrelasjonen skal ha eksistert som ett blant flere liknende rykter knyttet til Bjørnsons påståtte utenomekteskapelige forhold, men ble fremsatt som en påstand av Margit Sandemo 1. desember 1984 i avisa Avisa Valdres og betegnet som «en lenge bevart familiehemmelighet», og hun har også senere gjentatt påstanden. I boka Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet» (Genesis forlag, Oslo 1999) konkluderer forfatteren Audun Thorsen, blant annet på bakgrunn av samtaler med Underdal, som han var en nær venn av, at påstanden må ansees som motbevist. Hun har likevel vært akseptert som Bjørnsons etterkommer av enkelte i slekten, blant andre av Bjørnsons oldebarn Marit Bjørnson Barkbu. De to møttes første gang i 1997 på Bjørnsonfestivalen i Molde, og var samtalepartnere i et møte med Margit Sandemos lesere i et fullsatt kulturhus i Molde.

GEDCOM Note

Oppdatert: 24. april 2004, Aftenposten

Sånn er det å bli eldre. En tanke glir gjennom hodet uten å stoppe.

I sin egen verden Hun har solgt snart 40 millioner bøker, er klar med boktittel nummer 150 og inviterte 4000 gjester til 80-årsdagen i går. I dag skynder hun seg til et enda bedre selskap: sitt eget. KJETIL S. ØSTLI

Margit Sandemo. Inviterte 4000 gjester til 80-årsdagen i går.

FOTO: Indrelid, Trygve

Mannen i hennes liv. - I mine minner ser jeg for meg Asbjørn som 60-åring, selv om han døde mye eldre. Han smiler. Det er så fint, sier Margit Sandemo, om sin avdøde ektemann.

Sommeren hos Sandemo. Blå skyer, bading, fine dager. Margit Sandemo sier i dag at hun kanskje er verdens lykkeligste menneske.

Mine venner, dyrene. Familien til Margit mener Margit liker dyr bedre enn mennesker. I dag bor hun med to hunder og en katt.

Dronningen av husmorporno. -Akademikere må gjerne si at jeg skriver husmorporno, men kaller de bøkene mine «triviallitteratur», ja, da blir jeg arg.

Margit Sandemo Aktuell: fylte 80 år i går. Har skrevet bok nummer 150. Feirer 40 år som forfatter. Hun er Nordens mestselgende. Født: 23. april 1924 på Lena, Østre Toten. Barn av bygdeskalden Anders og Elsa, av den svenske adelsslekten Oxenstierna af Korsholm og Wasa. Dessuten barnebarn av selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Har tre barn. Hobby: reise til Island, løse kryssord, legge kabal, se film. Leser nesten aldri bøker, men synes Dostojevskij er størst. Hører aldri radio, fordi hun er en elendig lytter. Liker kun å høre på Sibelius og Stravinskij. Frykter tørrprat og folk som ikke har humor. Har skrevet seriene "Sagaen om isfolket", "Heksemesteren", "Sagnet om lysets rike" og "De svarte ridderne", samt flere andre bøker. Første bok i den nye serien "Blålys!" er i butikkene nå.

- Jeg er født til å bli kjørt ned, sier den 80 år gamle forfatterinnen, idet hun går ut av en taxi i et kryss ved Oslo Tinghus.

Hun sier en del sånne absurde saker, og når hun gjør det, smiler hun med de lure øynene, sånn at man ikke vet om hun lyver. Hun subber over gaten, i gal retning, ryggen i en fremoverlent bue. Fra ingen steder kommer en bil i stor fart. Men Margit Sandemo går i samme tempo. Hun enser den ikke. Bilen treffer ikke. Margit i sin egen verden, født til å bli kjørt ned, men først skal hun feire 80-årsdagen med noen av de 4000 inviterte gjestene i Oslo.

Rett før hadde den kjente forfatteren Erlend Loe gått forbi. Loe, mannen som ikke smiler, han smilte og vinket, og Margit, som med en gang antok at han hilste på henne, besvarte hilsenen, uten å ane hvem hun hilste på. Hun tygget på navnet "Loe", kjente ingen smak, men antok at han var svært hyggelig.

På slutten av samme dag,etter at den 80 år gamle damen frykter at hun har gjentatt seg selv til Kanal 24 og VG og en lang rekke gratulanter, sitter vi på et hotellrom med halvtømt champagne. Vi er tre i rommet. Margit Sandemo, hennes usynlige hjelper Virgil og jeg. Til lesere som ikke er kjent med Margits Virgil: Han er høyreist og vakker, med gyllent hår og blå øyne, komplett usynlig for det blotte øye. Men synlig for Margit Sandemo helt fra barndommen. Det skjedde noe forferdelig i barndommen. Men han var der. Og har vært der siden. Hun pleier å hviske til ham, akkurat så høyt at kun de to hører det.

- Kan jeg ta av meg på bena? Jeg har ikke hvilt på mange timer, sier hun, og legger seg til i sofaen.

- Skal jeg hente en pute til deg?

- Men herregud! Så ille er det ikke. Det virker jo som om å fylle 80 er min største prestasjon i livet. Fyll aldri 80! Dagene går i ett. Helt vanvittig. Nei, vent, jeg har tenkt å fylle 90. Jeg tror faktisk jeg blir 95. For jeg har gode gener og et lyst sinn.

- Kan du forutsi hvor gammel du blir?

- Ikke nå. For nå er jeg flat som en pannekake. Jeg er synsk i tiårssykluser, og for tiden er det ingenting.

- Hvordan føles det?

- Som å være et vanlig menneske. Det er jævlig kjedelig. Jeg er ikke synsk på den måten at jeg kan finne bortløpne ektemenn og se fremtiden. Men jeg vet hva som skjer i neste sekund. Jeg legger mye kabal, og da vet jeg hva som skjuler seg under kortene. Jeg savner synene.

- Er det sant at du vant i tipping 43 ganger på rad?

- Ja, det er det. Systemet mitt slo inn hver gang. Jeg ba jo min hjelper, Virgil, om hjelp til å finne tallene. Men etter 43 uker kjente jeg en vrede i luften, og da måtte jeg be ham kraftig om unnskyldning og love ikke å gjøre det mer. Det er helt sant.

- Men det er jo juks?

- Visst er det juks! Så jeg gjør det ikke mer. Vel, jeg gjorde det et par ganger til. Da ble han sint, da! Men da min mann, kjære Asbjørn, fikk hjerteinfarkt første gangen, visste jeg at det gikk bra. Legen ba meg forberede meg på det verste, men rolig sa jeg til legen at det her går bra. Og det gjorde det. Da han fikk et nytt infarkt tre måneder senere, visste jeg: Nå er det slutt.

Margit Sandemo er vår tids største eventyrforteller. Født på Toten, oppvokst i Sverige, lenge bosatt i Valdres, men flyttet ganske nylig til Skillinge i Skåne, sammen med datteren Tove, som tar seg av de tingene Asbjørn alltid gjorde. Margits mor var av svensk adelsslekt. Faren var Bjørnstjerne Bjørnsons uekte barn. Hun begynte å skrive da hun ble 40. I en alder av 80 er hun straks ferdig med serien "Blålys", en realityserie om livet på en ambulansesentral. Hun har neste serie klar i hodet.

Datteren til Margit kommer inn. De snakker svorsk sammen. Margit går på toalettet.

- Margit lever i sin egen verden. Hun vet ikke hva husarbeid er. Det vet jeg hva er, sier Tove, og ler.

Margits verden er geografisk liten. Men den rommer fantastiske ting: mord og intriger, sex og kjærlighet, skrekk, håp og masse mystikk. 80-åringen legger seg i sofaen.

- Du spurte på telefonen om jeg hadde en venn du kunne ringe. Jeg sa nei. Men senere kom jeg på at jeg hadde jo et par venner. Jeg har faktisk et par gode venner som bor i Sandefjord, sier hun, som har invitert 4000 til 80-årslaget. Hun elsker å være kjendis og blir møkksur når hun ikke blir gjenkjent.

- Jeg liker meg best alene, sier hun.

Familien kaller henne en ensom ulv. I perioder isolerer hun seg hjemme. Første vinteren etter at Asbjørn døde, var hun bare tre ganger ute av huset. Det er ikke angst, sier hun. - Jeg trives bare så godt i mitt eget selskap.

- Hva er det med ditt selskap som er så bra?

- Bøkene. Og hundene mine. Kall det gjerne virkelighetsflukt. Jeg lever i to verdener: hverdagen og bøkene. Jeg har ingenting å flykte fra, men det føles så skjønt å komme til den andre verdenen. Som om jeg hører hjemme der. Er jeg borte, lengter jeg dit, føler jeg meg ensom, går jeg inn dit og skriver ned noen ord.

- Liker du dyr bedre enn mennesker?

- Jeg gjør nok det. Jeg hadde tenkt å utdype svaret, men jeg glemte hva jeg tenkte. Sånn er det å bli eldre. En tanke glir gjennom hodet uten å stoppe.

Det er på reiser hun savner ham mest. Når Asbjørn kjørte, likte han at det var stille. Det var greit for Margit, for da likte hun å tenke på romanene sine. Men plutselig så de det samme, eller kom på det samme. Så snakket de heftig om det. Før de igjen ble stille. Hun kjenner det også i brystet under skumringen, når det hverken er lyst eller mørkt. Timen for minner. Men han er fortsatt med henne.

- Det hender så mye hjemme. Leter jeg etter en ting, står den plutselig foran meg. TV'en skrur seg på av seg selv, vinduer åpnes og lyset kommer og går. Da skjønner Tove og jeg at Asbjørn er der. Det er så fint.

- Kommer du til å lete etter en ny mann?

- Er du gal? Ny mann. Det har jeg aldri tenkt på. En liten nisse skulle jeg hatt, en som kunne bære tungt og bytte sikringer, men en mann, nei! Jeg vil være ensom nå. Jeg liker stillheten.

- Hva liker du med stillheten?

- Stillheten.

Hun vil snakke om noe annet. Så vi snakker om hva hun gjør på kveldene, om TV og filmer som "Nattsvermeren", "Ringenes herre" og "Star Wars", noen av hennes favoritter. Det føles litt kult. Sitte med en gammel kjerring og diskutere film.

- Folk sier du liker best å snakke med ungdom?

- Tenåringer, ja. Det funker veldig bra. Barn, derimot, går ikke, småbarn, det tar jeg veldig avstand fra. Tenåringer er mye lettere enn folk på min egen alder. Jeg føler at de er på samme nivå som meg. Vi vet omtrent like mye om saker og ting. Jeg slipper å løfte eller senke meg til et nivå, sier Margit.

- Liker du å bli full?

- Nei, nei! Det har jeg aldri vært. Jeg drikker gjerne, men kjenner presis hvor grensen går. Så venter man en time. Så kan man drikke igjen.

- Hva er fint med å bli 80?

- What? Fint? At man ikke kjenner at man blir eldre. 80, sier folk, okay, sier jeg, men jeg skal uansett rafte på Island i sommer, som jeg pleier. Det kjedelige med å bli 80 er å vite hvor kort tid som er igjen før jeg ikke får skrevet mer. Men det skal bli moro å se hva det blir til når jeg dør. Min sjel er "mycket" gammel, jeg har minst 14 tidligere liv, oftest som mann. Jeg har vanskeligheter med "det kvinnelige", som syklubber og pludring om hushold og barn, det klarer jeg ikke. Jeg blir nok en mann.

- Tror du at du får møte Asbjørn igjen?

- Det har du spurt om før, og til det svarte jeg "ja". Jeg har sett frem til å dø. For å kunne være med ham. Han venter på meg.

- Du har jo vært død allerede?

- Ja, den 2.2. 1949. De holdt på å miste meg da jeg fødte Tove. Det var en herlig opplevelse, du vet, svart tunnel og lys i andre enden, og der gikk jeg, ut, i lyset, fullt av varme, kjærlighet, trygghet, trøst. Noen kaller det gud. Jeg vil ikke det. Biblenes gud er ond. Og hva har han gjort etterpå? Ingenting. Gud har ikke skapt menneskene. Menneskene har skapt gudene, sier hun.

Datteren leser plutselig høyt fra en avisartikkel, andre forfatteres hyldest til Margit. Tove lyser. Margit er også stolt, men hun tenker på andre ting. Hun løfter armen og glaner forbløffet på hengende hud.

- Nå ser jeg alderen min. Vet du hva svenskene kaller det? "Gjeddehenget", sier hun og ler stort.

- Fisker du?

- Etter komplimenter? Ja. Fisk. Nei. Jeg hater jakt som pesten og synes synd på marken og fisken.

- Er du vegetarianer?

- Jeg kan ete koteletter, for det er et ord. Jeg spiser biff, for det er også et ord. Men når dyret nevnes, som i en hjortestek, det går aldeles ikke å spise. Det er jo en hjort.

- Nei, det er jo sykt?

- Nei, det er logisk. En biff er en biff. En hjort er en hjort. Det skjønner alle.

Margit Sandemo våkner rundt 04.00 om morgenen. Da begynner hundene å mase. Står hun opp, løser hun kryssord eller legger kabal. Hvis ikke, ligger hun i sengen og skriver romaner. Til frokost spiser hun flatbrød med en osteskive og lufttørket skinke. Hun tar 34 helsepiller og drikker te. Hun gjør sine tibetanske øvelser der hun snurrer rundt på sokkelesten. Så skriver hun. Hun smiler for seg selv når hun skriver bra, ler høyt når hun skriver komikk, men tar seg også i å gråte med karakterene hun skaper. Noen ganger tenker hun på leseren. Hun ser for seg en person som har masse kjærlighet å gi, men ingen å gi den til.

- Det er så mye utroskap i den siste boken din? Jeg trodde jo du aldri skrev om utroskap?

- Hovedpersonen er ikke utro! Men bipersoner kan være det. Mine helter er nemlig meget moralske. Utroskap er det verste jeg vet. Det er for jævlig å krenke et menneske slik.

- Har du aldri hatt lyst til å skrive samfunnskritikk?

- Ikke det minste! Det forekommer i "Blålys"-serien. Jeg hater ord som "effektivisering" og "rasjonalisering", at mennesker skal bort for at noen skal tjene mer. De legger ned ambulansedistrikter i ødemarka, der man virkelig trenger dem, fordi det ikke er lønnsomt. Men politikk interesserer meg ikke. Visst blir jeg arg på Bush, at man ikke ser palestinernes situasjon. Hva skulle vi tenkt om svenskene tok Norge? Vi skulle nok hatet svenskene. Men jeg liker ikke å snakke om sånne ting, for jeg kan ingenting.

- Du har skrevet 150 bøker. Hva er du stolt over?

- At jeg har klart å gjøre virkelig det som for mange er uvirkelig. At jeg har fått folk til å begynne å lese. At jeg har nådd ut til så mange med budskap som jeg ikke visste fantes der. Som å være snill mot dyrene, akseptere de som står litt utenfor samfunnet. Nei, herregud! Det her låter som en forbasket barneprediken!

- Du skriver om medmenneskelighet, Margit, om de som står utenfor, sier datteren.

- Vel. Hvem står egentlig innenfor? Ånei! Nå blir jeg kvasidyp igjen. Jeg forsøkte å være litt dyp i den nye boken, men anmelderen mente det var på linje med Ari Behns svulstigheter. Jeg er ikke dyp.

- Ser du på deg selv som litt dum?

- Nei. Men jeg er for lykkelig og glad til å være dyp. Jeg har levd et lykkelig liv, sier hun.

- Men du har opplevd forferdelige ting?

- Det spoler jeg over. Jeg er en "survivor", sier hun.

Margit Sandemo ble voldtatt som barn. Flere ganger. Hun trodde ikke hun skulle klare å omgås menn etter det. Men hun klarte det med Asbjørn. Han lappet henne sammen og bygde et helt menneske av henne, som hun sier.

- Det finnes saker jeg ikke kan røre ved, ikke nevne ved navn. Derfor vil jeg ikke at noen skal skrive min biografi, de maser og maser, men skal noen gjøre det, må det bli meg selv. Men det vil jeg ikke. Det er mye ved barndommen som er umulig å legge bak meg. Det er alltid der. Og kan plutselig dukke opp. Jeg kjenner et ubehag ved nærhet. Men jeg har vennet meg til å ta i mot en klem.

- Likevel ser du på deg som verdens lykkeligste?

- Men jeg er jo det! Visst faen, jeg har jo hatt det fantastisk. Har jeg fått et talent til å skrive røverromaner, skal jeg bruke det. Jeg er lykkelig så lenge fantasien jobber.

Margit Sandemo ble født 23. april 1924 på Toten. Faren var bygdedikteren Anders Underdal, en uekte sønn av selveste Bjørnstjerne Bjørnson, og moren Grevinne Elsa Reuterskiöld av adelsslekten Oxtenstiarna av Korsholm og Wasa. Det blir påstått at Sandemos far var kvinneforfører til han var 93. I alle fall ble foreldrene skilt da Sandemo var 6 år gammel, og hun flyttet sammen med moren og 4 søsken til Sverige. Moren hadde giftet seg under sin stand, og følte nok et ganske sterkt press fra familien om å komme hjem. I Sverige flyttet Sandemo sammen med moren og søsknene rundt på forskjellige gårder i familiens eie. Det var en fornedrende tid. Å være offer for slektningers nedlatende velgjørenhet styrket nok ikke selvtilliten til en ung pike. I et intervju med Dagbladet (9.7.91) sier Sandemo: "Barne- og ungdomsårene mine var ikke akkurat preget av lykke. Jeg levde en omstreifende tilværelse mellom Sverige og Norge. (...) Ellers er ikke barndommen noe å snakke om, jeg har mest lyst til å glemme det vonde".

Hun fikk aldri et godt forhold til faren. Han var en sterk personlighet, men hadde destruktive trekk som Sandemo aldri kunne forstå. Han ble nazistisk medløper under okkupasjonen, og ble fengslet etter befrielsen. Moren hadde en indre styrke, og en evne til selvlegning. Foruten å ta seg av barna engasjerte hun seg politisk, og hun ble sosialdemokratisk riksdagskvinne.

Allerede som sjuåring begynte Sandemo å se syner, hun så en spøkelsesvogn uten kusk og hester, men hørte galopperende hester. Hun ble voldtatt 3 ganger som barn. Dette førte til at hun ble innlagt på sinnsykehus 3 ganger før hun var 21. Selv påstår hun at overgrepene førte til økte evner på det synske området. Til klassekampen (3.12.1994) forteller hun: "Da jeg opplevde de overgrepene, lukket jeg for de nedre shakraene og åpnet oppover". Sitt første gjenferd så hun som åtteåring, en mann som hadde hengt seg i et tre.

I Sverige gikk Sandemo på en pikeskole, og deretter diverse aftenskoler. Hun lærte seg sang og kunstmaling. Hun prøvde seg som treskjærer, tekstilkunstner, billedhugger, og spilte skuespill - til og med for Ingmar Bergman. Hun ble aldri mer enn middels fornøyd med resultatene sine. Hun prøvde seg med en kontorjobb også, men mistrivdes og gav seg etter 2 måneder.

Sitt siste opphold på en psykiatrisk klinikk ble avsluttet etter at en forståelsesfull lege fortalte henne at hun var helt frisk, hun måtte bare akseptere at hun kunne se og fornemme sånt som er skjult for andre. Hun dro til Norge, og der møtte hun slåttekaren Asbjørn Sandemo i Valdresheiene. Etter et halvt års bekjentskap giftet de seg i 1946, og de er fremdeles lykkelig gift. De har visstnok aldri kranglet. De bosatte seg i Sverige, der Sandemo fødte 7 barn. Dessverre har bare 3 vokst opp.

Da eldstemann skulle begynne på skolen, flyttet de til Norge for at han skulle få gå på norsk skole. I tillegg til å skrive bøker har Sandemo vært engasjert i lokalsamfunnet, hun har vært formann i Vestre Ulnes vanførelag, aktiv i kunstforeningen og bibliotekstyret i heimbygda, ildsjel i viseklubben Kaos, med i Spel og Dansegruppa Fjellfolket og drevet UFO-klubb (Fædrelandsvennen 17.06.1989). Hun reiser mye rundt i verden, og da hun skulle skrive Heksemesteren, dro hun flere ganger til Island for å skaffe stoff.

Sandemo sier selv at hun leste Shakespeares samlede verker som åtteåring, hun var så glad i alt det makabre og de flotte mordene. Moren var svært stolt av henne. Sine favorittverker oppgir hun å være J. R. R. Tolkiens Ringenes Herre, og det finske nasjonaleposet Nalle Puh, Kulevala - som er et langt episk dikt.

Margit Sandemo har vært medlem av Rosenkorsordenen, og har et svært dårlig forhold til kirken. Sandemo sier hun ikke vil kirken til livs, men prestene (Vårt Land 28.10.1991). Hun mener at prestene bestemmer hva man skal tro på, og det liker hun ikke. Sandemo selv tror på svært mye rart, hun har selv sett tusser og troll. Hun tror på hjelpere, hennes egen heter Vergil. Sandemo sier at hun kan se hjelperene til folk, hun bruker to bøyde metallpinner til å lokalisere auraen deres. Hun mener det er menneskene som har skapt gudene, og ikke omvendt. Sandemo tror også på reinkarnasjon, hun mener selv hun har levd over hundre liv, og hun har vært ført tilbake til 14 av dem (Adresseavisen 15.12.1989). Sandemo mener det er grunnen til at hun lærte seg akseptabelt russisk på to måneder, i to av hennes tidligere liv har hun nemlig vært russer (Morgenbladet 10.11.1992). Hun tror på gjenferd, hun mener at folk som lider en voldsom død ofte kan gå igjen. Under sin reise på Island drev Sandemo ut et gjenferd fra en turisthytte (Kapital 18/90). Ved hjelp av hjelperen Vergil skal hun ha vunnet i tipping i 43 uker på rad (Isfolket 47:221).

Bli bedre kjent med Margit Sandemo "Folkeforfatteren"

"Jeg er bare en bonde i litteraturens utmark," sa Margit Sandemo en gang. Forfatterforeningen slipper henne ikke inn, men hva gjør det. Der sitter jo i hovedsak bare gamle gubber som ikke skriver mer. Men det gjør Margit. Så blekket spruter. Til glede for alle oss som kjenner igjen en god historie når vi ser den.

Margit Sandemo ble født med fosterhinnen over hodet; såkalt seierslue, noe som etter gammel overtro skulle bringe framgang og lykke. Selv insisterer også Margit på at hun må være ett av verdens mest lykkelige og privilegerte mennesker. Og vi tror henne så gjerne der hun sitter triumferende i den dype skinnstolen i det digre tyrolerhuset i lia ovenfor Fagernes. Men hun er langtfra blasert eller hovmodig. Den slags ligger ikke til Margit Sandemo. Nei, Nordens romandronning framfor noen er det minst jålete menneske som går i to sko. Nå har hun passert et opplag på 30 millioner bøker, og bankkontoen strutter deretter. - Jeg tar det som et stort kompliment at jeg blir lest av så mange, sier Margit. Jeg skriver enkelt og framfor alt spennende. Hver side skal fenge. Iblant blir jeg nesten forskrekket over meg selv; at jeg virkelig har en så voldsom fantasi, ja, det hender jeg rødmer når jeg skriver de heteste sex-scenene. Kan slikt skrives av en gammel dame på 73 år!? Joda... Det kan det.

Misbrukt som barn

Margit Sandemo viste allerede som småbarn at hun var et helt spesielt barn med kunstneriske anlegg. Hun utviklet sine evner både innen tegning, maling og skulpering, foruten at hun tidlig la for dagen et musikalsk talent. Margit bærer da også i seg en særegen familieær arv. Hun er halvt svensk og halvt norsk. Moren var den svenske adelskvinnen Elsa Reuterskild, som kom fra en meget innflytelsesrik og begavet slekt. Faren var valdresskalden Anders Underdal, en original av en mann, uekte sønn av ingen ringere enn dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Margit vokste opp både i Norge og Sverige. Hun minnes med særdeles stor glede somrene på besteforeldrenes herregård i Blekinge. Morfaren var häradshövding og mormoren grevinne. Margit ble tidlig en selvstendig og bestemt ung dame, kvikk i hodet og full av energi. På skolen tok hun imidlertid ikke alt like alvorlig. Hun leste ikke en eneste lekse i løpet av de ni årene hun gikk på skole. Likevel fikk hun meget gode karakterer, noe som skyldtes at elevene hadde lov til å velge vekk de fag de ikke ville ha. Margit konsentrerte seg om det hun interesserte seg for. - En annen årsak til de gode karakterene, var at jeg snakket lærerne i senk, trill rundt og rundt emnet, inntil de trodde jeg visste mer enn jeg gjorde. Og jeg rakte alltid opp hånden, uansett om jeg kunne svare eller ikke, humrer hun. Når Margit Sandemo tenker tilbake på barndoms- og ungdomstiden, stømmer det på mange gode og morsomme minner. Men oppveksten fikk også sin mørke og dystre skyggesiden - vonde opplevelser som skulle merke henne for livet. Gang på gang har hun forsøkt å legge det bak seg, men det er umulig å fortrenge de seksuelle overgrepene hun var utsatt for som barn. Tre ganger ble Margit voldtatt; åtte, ni og tolv år gammel. Voldtektene førte til at hun ble innesluttet og hadde det vondt. Hunden Terry ble hennes beste venn i tenårene. Margit er heller ikke i tvil om at hennes frodige fantasiverden var henne til stor hjelp. Men de forferdelige overgrepene var en enorm psykisk belastning, og Margit var flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun var rent ut sagt igjennom et helvete i mange år. Tre halvgamle menn ødela barndommen og ungdommen hennes, både fysisk og psykisk.

Telefonskrekk

Da Margit var 21 år gammel møtte hun en høyreist og vakker haldeneser i Vestre Slidre vestfjell i Valdres. Han het Asbjørn Sandemo og skulle bety et dramatisk og lykkelig vendepunkt i Margits liv. Siden den dagen har de knapt vært fra hverandre. I fjor feiret de gullbryllup med tre barn og syv barnebarn. - Ingen har betydd så mye for meg som Asbjørn. Han er det enestående snilt og forståelsesfullt menneske. Med han som livsledsager har jeg alltid følt meg trygg. Til sommeren fyller han 80 år - helt ufattelig. Jeg synes han fortsatt er en like flott kar. Vi har enda til gode å krangle eller være uvenner. - Stemmer det at du aldri har brydd deg om småbarn, og aldri hatt morsfølelse? - Ja, det er riktig. Noen kvinner er født uten morsfølelse, deriblant jeg. Men jeg er forferdelig stolt av barna våre, og utrolig glad i deg, men jeg har ingen følelse av at det er jeg som har fått dem. De var som små vergeløse venner som jeg ville ta hånd om. Og så ventet jeg bare på at de skulle bli så store at man kunne snakke med dem. Jeg har neppe vært noen god mor - men vi har et godt forhold, og alle har skikket seg vel. Det samme gjelder barnebarna. Heller ikke de har sitte på fanget og blitt kost med. Derimot har jeg lest mye både for barn og barnebarn, men det har aldri vært noe dikke-dikk. Da har jeg i stedet tatt dem med på villmarksturer og rafting på Island og andre steder. - Du virker så harmonisk og trygg på deg selv. Er det ingenting du er redd for? - Jo, jeg har telefonskrekk. Det verste jeg vet er når telefonen ringer. Spør meg ikke om hvorfor. - Etter en eksepsjonell suksess som forfatter har du tjent millioner av kroner på bøkene dine - hva betyr penger for deg? - Ingenting! Penger betyr noe bare når du ikke har dem. - Det er lett for deg å si!? - Jo, men jeg har et veldig avslappet forhold til dette med penger, og jeg har en revisor som tar seg av alt som kommer inne og som går ut. - Får du mange tiggerbrev? - Før gjorde jeg det, men ikke nå lenger. Men jeg får svært mange hyggelige brev fra leserne, og det setter jeg stor pris på! Jeg har imidlertid måttet slutte å svare. Det tar alt for mye av min dyrebare tid. - Har du møtt mye misunnelse? - Nei, det har jeg ikke merket noe til.

Overnaturlige evner

Helt siden tenårene har Margit vært bevisst at hun har overnaturlige evner. Hun ser ting som andre ikke ser, samtidig som hun kan lese folks aura. Også hennes far, valdresskalden Andrers Underdal, hadde kontakt med de underjordiske. Han påsto sågar at han hadde danset med huldre inne i Grunke i Vestre Slidre hvor Margit og Asbjørn Sandemo har hytte. Så heter da også stedet Huldrrehaugen! - Jeg er ikke synsk, men har overnaturlige evner, noe som blant annet gir seg utslag i at jeg ser vesener fra andre dimensjoner; som gjenferd, småfolk - de underjordiske. Jeg har også et nært forhold til min og andres hjelpere, som du gjerne kan kalle skytsengler; gode krefter som står ved din og min side. - Hva er du aller mest glad for ved livet ditt? - At jeg har Asbjørn og at vi får være friske. Jeg lever stort sett på vegetarmat, helsekost og vitaminpiller - men det hender vi skeier ut.

Ikke redd døden

- Har du gjort noen store fadeser noen gang? - He, he, hva skulle det være da? Jeg hadde en forferdelig opplevelse for noen år siden da jeg skulle fly fra Fagernes til Bergen. Til vanlig stortrives jeg i fly, men etter overgrepene i barndommen er jeg avhengig av å gå på toalettet hver halvtime. I dette flyet fantes det ikke noe toalett, og da vi på grunn av dårlig vær måtte utsette landingen med over en halvtime, gikk det galt; jeg ble kliss våt! - Asbjørn har i alle år vært din privatsjåfør. Har du aldri vært inne på tanken å ta førerkort selv? - Nei, fri og bevare meg! Hvordan skulle det gått!? Jeg er nemlig teknisk idiot. Dessuten kan jeg ikke forskjell på høyre og venstre. Jeg ville vært livsfarlig i trafikken. Margit Sandemo tror ikke på Gud. Straks etter konfirmasjonene meldte hun seg ut av Kirken, og hun har et anstrengt forhold til den kristne tro. Hun ser på seg selv som agnostiker, og både hun selv og gemalen er medlem av Humanetisk forbund. - Hva med døden, er du redd for å dø? - Overhode ikke. To ganger har jeg hatt såkalt "nær dødenopplevelser", og det var bare vakkert. Jeg så et stort lys; kjærlighetens lys, og jeg møtte hvitkledde skikkelser som det strålte varme og godhet ut av. Vi skal derfor ikke frykte døden. - Men du tror også på sjelevandring - at du har levd før? - Jeg vet at jeg har levd fjorten tidligere liv. Og jeg har vært alt fra tigger til adelsdame. Jeg er overbevist om at vi lever videre i en ny kropp den dagen vi forlater jorden. - Du er et mangfoldig og sammensatt menneske, men hvis du skulle forsøke å gi en karakteristikk av deg selv, hva vil du si da? Margit Sandemo blir taus for en stakket stund, så kommer det: - Jeg er et meget jordnært menneske. Skjønner ikke at folk synes jeg er så rar... Ellers er jeg snill - dumsnill - har gitt bort alt for mye! For øvrig er jeg idealist og eskapist - altså en person som flykter fra hverdagslivets problemer. Med årene er jeg blitt en eremitt, jeg var adskillig mer sosial før. På grunn av skrivingen har jeg vært nødt til å nedprioritere sosialt samvær med venner. Det er litt av prisen jeg har måttet betalte for all bokskrivingen. Tja, hva annet er typisk for meg? Jeg er et følelsesmenneske, gråter bare jeg ser en litt trist og sentimental film på fjernsynet. Men generelt er jeg et fornøyd og positivt menneske som har et utrolig morsomt og fascinerende liv. Hva mer kan man ønske seg?

Kilde: Allers 16/97 Tekst: Terje Eklund

Bjørnsons barnebarn På den internasjonale litteraturfestivalen i Molde har hun selskap med blant andre Yasar Kemal og Wole Soyinka. Sandemos bøker er solgt i 30 millioner eksemplarer i flere land, og er en av de mest leste forfatterne i Norden. Dessuten er hun Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn, etter at den store dikteren på et av sine eventyr ga livet til faren hennes, Anders Underdal. Hun er akseptert som Bjørnsons etterkommer av slekten, blant andre av Bjørnsons oldebarn Marit Bjørnson Barkbu. De to møttes i dag på Bjørnsonfestivalen i Molde, og var samtalepartnere i et møte med Margit Sandemos lesere i et fullsatt kulturhus i Molde.

«Månedslønn» Margit Sandemo har mange trekk som minner om Bjørnson, ikke minst de store øyenbrynene som hun selv sier at hun må klippe med jevne mellomrom. Den litt krumme nesen, talegavene og nøysomheten. For med 30 millioner solgte bøker burde hun være en veldig rik dame med dyre klær og fine vaner. Men 73-åringen forteller at hun får en sum hver måned av forretningsføreren, såpass at hun klarer seg. Hun liker godt å reise og ta med seg slekt og venner. Det bruker hun noen kroner på.

GEDCOM Note